Det har på nettsiden til LO forbundet Industri Energi vært publisert flere innlegg vedrørende norsk kraftpolitikk. Jeg har forsøkt å gi min kommentar til det her.
Det mest preserende globale problem i dag er å organisere en internasjonal dugnad for å presse innholdet av co2 i atmosfæren tilbake til et nivå på høyst 350 ppm. I april 2011 var nivået 393 ppm. Å redusere mengden av co2 til dette nivået og helst enda lavere vil redde oss fra den store klimakatastrofen. Den lille klimakatastrofen har vi kanskje allerede stelt i stand med de utslipp vi sålangt har stått for. Det er trist – fordi dette problemet har vi hatt god kunnskap om i minst 20 år.
Løsningen på klimaproblemet er å la så mye som mulig av det fossile brennstoffet bli værende i bakken. For den andelen fossilenergi vi er nødt til å brenne for å skaffe oss energi (i påvente av noe bedre) må vi rense, fange og pumpe den frigjorte co2 tilbake i bakken. Men først og fremst må vi gi olje, kull og gass avløsning og for alvor starte den smertefulle overgangen til ren og fornybar energi. Til magasinet KLIMA, utgitt av Cicero, uttaler direktør John Ritch fra World Nuclear Association «…det haster med å få en global revolusjon for ren energi innen første halvdelen av dette århundret» Så enkelt og så vanskelig er det.
Norges bidrag til denne revolusjonen er mangfoldig, men ett sentralt tiltak er å bruke norsk ren og fornybar vannkraft som Europas grønne batteri. Det kan bidra til en raskere og helt nødvendig utfasing av kullkraft i Europa. Kraftverk drevet av kull er nesten uten sidesstykke klimaverstingen i klassen. I tillegg til høye co2 utslipp følger det med betydelig luftforurensning og helseplager.
Flere europeiske land satser stort og godt på fornybar energi, for eksempel Tyskland. Svakheten ved noen av disse kraftformene er at vinden ikke alltid blåser eller at det ikke alltid er solskinn på solcellepanelene. I slike perioder kan vi fylle på med kraft fra norske vannmagasiner. Eller på godt norsk, krafteksport fra vårt grønne batteri. Når møllene går for fullt eller solen skinner på panelene kan vi strupe magasinene og strømmen kan gå fra Europa og hitover. Noe av denne kraften kan også brukes til å lade de norske vannmagasiner ved å pumpe vann opp i magasinene. For Norges del kan vi også utvide vår strømproduserende kapasitet ved å satse mye mer på vindkraft og havenergi i form av bølge og tidevannskraft. Ved å utnytte naturgitte forhold som vind og hav kan Norge bli en vesentlig energileverandør og en stabil leverandør fordi vi kan lagre kraft i vannmagasin og bruke dem når andre kraftformer produserer mindre. Det betyr eksportinntekter for oss alle og arbeidsplasser for medlemmer av Industri Energi.
Men medaljen har mer enn en bakside. Bygger vi ut vind og havenergi, optimaliserer eksisterende vannkraft, og satser på andre former for fornybar energi vil det bli nødvendig med større innenlands overføringskapasitet. Monstermaster og dess like på godt norsk. Skal vi eksportere denne strømmen må vi gjøre noe enda verre – bygge ut overføringskapasitet til utlandet. Kostnaden ved disse utbyggingene vil trolig innvirke på strømregningene våre og gjøre dem større. Vi blir også tettere integrert med europeisk strømmarked og deres høyere strømpriser. Det vil kanskje ha samme innvirkning på hva vi må betale for strømmen vår – vi må betale mer.
For vanlige strømkunder er dette en utfordring og for Industri Energi medlemmer i kraftkrevende industri er dette dårlig nytt på kort sikt. Det hevdes at økende kraftpriser kan true deres arbeidsplasser. Økende strømpriser kan redusere konkurransefortrinnet for norsk kraftkrevende industri og føre til at denne type produksjon flyttes til andre områder i verden der denne industrien kan få kjøpt billigere (skitten) strøm. Jeg har ikke på rede hånd en god løsning på denne knipen – men kommende retningslinjer fra EU åpner for muligheten til å støtte utsatt industri. Det kan gjøre overgangen mindre smertefull.
Målet med dette innlegget er å advare Industri Energi mot å bli en bremsekloss eller drivanker i dugnaden for å redusere klimagassutslippene. Vårt forbund har en lang rekke helt legitime særinteresser vi må forholde oss til. Og med mange medlemmer i kraftkrevende industri, for ikke å snakke om i oljesektoren – der jeg selv hører hjemme, må forbundet balansere på en knivsegg mellom særinteresser og en felles global innsats mot klimagasser. I praksis innebærer dette møter til langt på natt, endeløse forhandlinger og hundretusener av tastetrykk i brev til departementer og ministere for å megle frem overgansgløsninger som alle kan leve med. Men slik må det være for det er nå og ikke om 10, 20 eller 50 år vi må begynne på de smertefulle valgene og fase ut fossile brennstoffer.
Vannmagasinene har vært tappet godt ned i vinter og strømregningen har steget i takt med at vannet har nærmet seg bunnen. Men den langssiktige løsningen på det problemet er ikke å beholde all den rene strømmen for oss selv, men å produsere mer fornybar energi og selge den til de som truer med å kvele oss alle sammen med kullkraft. Vi må lade Europas grønne batteri.
sludderdetektor 