Skal pappa dø og blir det krig i Norge?

Bloggeren Lasse Evensen har skrevet et innlegg på sin blogg som via omveier fant veien til min facebook feed. Jeg ble uvel av hans spekulative innlegg om flyktningene fra Syria.

-Du skal være glad for at du er gammel du pappa. Jeg ser på den lille jenta mi. Hun står der med tårer i øynene. Munnvikende vibrerer. -Hvorfor skal jeg være glad for det da, jenta mi? spør jeg. Hun ser på meg. Tårene renner sakte nedover kinnet hennes. Hun er redd. Så sier hun: -Jo, fordi da er du død mens jeg må oppleve krig i Norge. Problemet er at da er ikke du her for å passe på meg.

Et barns frykt for foreldrenes død, og foreldres frykt for å ikke å kunne hjelpe sine barn rører ved våre sterkeste følelser. Jeg synes det er spesielt ubehagelig at man bruker denne retorikken i et innlegg jeg oppfatter som fremmedfiendtlig og en norsk apell til frykten. 

Dertil navngir han sin datter som er i barneskolealder – jeg synes det er svært uheldig at hun identifiseres og angis som en motivasjon for Evensen sitt innlegg – et innlegg jeg tror hun ikke har forutsetninger for å forstå rekkevidden av eller kunne inngi samtykke til å være en navngitt del av – og som hun senere i voksen alder kan komme til å angre på eller ville ta avstand fra.

Videre skriver Evensen:

«Vi står ved en skillvei hvor vi enten må sikre vårt eget samfunn så lenge det går – eller hjelpe og ta i mot mennesker i nød som garantert bringer med seg noen få esktreme terrorister.»

Dette er et falsk dilemma. Han stiller opp to mulige valg og understreker at dette er de to eneste mulighetene – det finnes ingen mellomløsninger mellom å hjelpe mennesker i nød på den ene siden – eller på den andre siden sikre vårt eget samfunn «så lenge det går».

Jeg tror det finnes en lang rekke mellomløsninger – jeg tror vi både kan og bør hjelpe mennesker i nød. Og selv om det kommer mange flyktninger til Norge er det et godt stykke igjen til vi må velge mellom vår forsatte eksistens eller å hjelpe disse flyktningen i nød.

Det kan være nyttig å minne om at vi i fem år var okkupert av et nazistisk regime uten at det førte til at den norske kulturen gikk i oppløsning. Vi har vært angrepet av en enslig hvit etnisk norsk mann som stod bak den verste voldshandling i landet etter annen verdenskrig – uten at den norske kulturen av den grunn gikk i oppløsning. Kanskje tvert imot. Disse hendelsene har bidratt til å definere «det norske».

«Naivitet nytter ikke lenger. Den ene(og det er nok med en) av titusener er her allerede. Den ene personen som på et eller annet tidspunkt vil spre frykt, død og terror i vårt land. Den en som vil skape sinne, fordømmelse og kanskje hevn mot en hel folkegruppe. Den ene som kan starte et helvete i vårt land. Den ene er her. Garantert.»

For det første har dette skjedd allerede – og da fra en av våre egne. Men Evensen har rett i at det kan være en øket risiko for terrorhandlinger som en konsekvens av flyktningene som kommer hit – for eksempel gjennom infiltrasjon. Til å håndtere det har vi organisert et politivesen og et eget sikkerhetspoliti. Det gir oss selvsagt ingen garantier – på samme måte som det på ingen måte er garantert at  voldshandlinger vil finne sted i regi av flyktningene.

«Skal vi la den ene ødelegge for så mange? Skal vi stenge for alle for å slippe den ene?

Jeg har ikke noen gode svar. Jeg vet bare at hat ikke fører noe godt med seg fra noen.»

Jeg har et godt svar: Nei.

Som i så mange andre sammenhenger skal vi ikke la den ene ødelegge for de mange.

«Jeg vil bare det samme som flesteparten av de flyktningene som kommer hit med sine små barn. Jeg kan ikke klandre dem fordi de er like meg. Eller?»

Dette er en utrolig ubehagelige retorikk. Et lite øyeblikk åpner man opp for å forstå den desperasjonen som mange flyktinger må føle – «eller» – gjør man det når man i neste setning fokuserer på frykten for volden og terrorismen?? Frykten males ut i det vide og det brede. Fremmedfrykten males ut i det vide og det brede. Ispedd noen «refleksjoner» for å gjøre teksten spiselig for et bredere publikum.

«Jeg er også fordømt lei de politisk korrekte som mobber hvis noen har andre meninger. Dette er også en farlig form for ekstremitet fordi den knebler det frie ord. Hele demokratiets fundament.«

Her er Evensen veldig lur. Når jeg nå kritiserer hans usmaklige utmaling av fremmedfrykt og «solidaritet-med-oss-selv» perspektiv – så er mitt motinnlegg mobbing av andres meninger og intet mindre enn et angrep på ytringsfriheten. Mens jeg taster dette blir jeg både en mobber, en ekstremist og en angriper av demokratiets fundament. En solid helgradering fra Evensen sin side. Evensen gjør døren lav og porten smal for sine meningsmotstandere.

«Samtidig må vi forstå enkel logikk og, la meg kalle det, «folkepsykologisk reaksjon». Når eldre i vårt velferdssamfunn lider, barn lever på fattiggrensa, når vi ikke har råd til livsreddende kreftmedisin, ja, da må man forstå at det virker provoserende når det brukes hundretalls millarder på flyktninger.»

  1. Det finnes eldre i vårt samfunn som lider, men alle eldre i vårt samfunn lider ikke. En ikke ubetydelig del av norsk eldreomsorg i dag ivaretas av helsearbeidere av utenlands opprinnelse. De lindrer lidelser.
  2. Det finnes urovekkende mange barn som lever på og under fattigdomsgrensen – det kan vi motvirke med utjevningspolitikk – feks. boligbeskattning, formuesskatt, arveavgift og ikke minst lik rett til utdanning.
  3. Vi har råd til livreddende kreftmedisiner – men bruk av kostbare medikamenter hvor effekten er dårlig dokumentert blir nedprioritert.
  4. Når eldre lider, barn er fattige og vi ikke har råd til dyr kreftmedisin kan det virke provoserende at finansministerens parti mottar sponsing fra landets rikeste mennesker for å sikre mer i skattelette.

«Flyktningene kan koste 750 milliarder kroner» – skriver NRK. NRK får også fram at dette er i et livsløpsperspektiv – altså, dette er kostnader som flyktningene kan påføre det norske samfunnet over 70-80 år. Det er all grunn til å ta denne risikoen alvorlig – det kan utvilsomt true våre gode velferdsordninger. På den annen side – skulle det faktisk komme 100.00 flyktninger så har vi også en full mannsalder på oss til å skaffe de milliardene – oppgaven er mulig. Men det krever aktiv politikk å få flyktningene inn i jobb og utdanning. Så langt jeg kan se tar NRK ikke høyde for at mange flyktninger kanskje vil returnere hvis forholdene i Syria blir bedre.

«Jeg tar meg selv i å bli provosert når jeg ser flyktningene i min egen by opptre i ungdomgjenger med fine merkeklær surfende på kliss nye smarttelefoner. Jeg tar meg selv i at jeg blir irritert alle den tid jeg vet at jeg fant min mor nedpisset og neddopet på gamlehjemmet uten at noen gadd å løfte en finger, og uten at noen ville vise ansvar. Mor er heldig. Hun er død nå…»

Evensen – de ungdommene har ikke ansvar for din mors tilstand. Jeg tviler ikke på at du opplever det provoserende – men det er ditt intellekt som skal finne fram til at de to størrelsene ikke har noe med hverandre å gjøre. Det er faktisk ikke mangel på penger i dette landet. At de har merkeklær og smarttelefoner er ikke forklaringen på at eldre mennesker ikke får tilstrekkelige omsorg. Det retoriske grepet på slutten av avsnittet -hvor du binder sammen fortellingen om din egen «heldige» «død» med din mor som var så «heldig å dø» (Evensen sine ord, ikke mine)  ….. helt jævlig. Hadde jeg på noe tidspunkt sympati med din sak så forsvant den dessverre nå.

Evensen avslutter innlegget med en slags apell om hvorfor det tross alt er riktig å hjelpe. Men før han kom så langt i fryktens apell banket han livet ut av ordene «å hjelpe».

Reklamer
Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Beklager – husarbeid fører ikke til skilsmisse.

De siste dagene har et oppslag på Klikk.no vandret mye rundt på Facebook – når menn gjør mye husarbeid fører det til skilsmisse. (!!) En slik påstand høres ikke umiddelbart logisk ut. Kampen om likestilling mellom kvinner og menn har blant annet handlet om å redusere kvinners dobbeltarbeidene rolle – full stilling med lønnet arbeid og hovedansvaret for hus, hjem og barn. Ofte karrikert (og sikkert noen ganger reellt) med en ektemann med ølmage parkert foran storskjermen og tippekampen. Det spesielle med oppslaget har vært at det ble vist til en forskningsrapport som «lixom» dokumenteret sammenhengen mellom menns økende andel av husarbeidet og fare for skilsmisse. 

Hmmmm…. det høres litt pussig ut når likestillingspolitikk blant annet har handlet om å redusere kvinners dobbeltarbeid – og da tenker vi ikke på at de skal slutte i lønnet jobb.  

La oss gå til kilden – selve forskningsrapporten: (det var dessverre ikke mulig å finne den i sin helhet, men et nyttig sammendrag ligger på nettsiden til NOVA

Kapittel 9: Reduserer likedeling hjemme risikoen for samlivsbrudd?

I kapittel 9 spør vi om likedeling hjemme kan føre til mer stabile parforhold. Med data fra LOGG koplet til registerdata om senere skilsmisser finner vi ingen tendens til at utradisjonell arbeidsdeling, dvs. likedeling, eller at mannen bidrar mer enn kvinnen i husarbeidet, reduserer sjansen for skilsmisse. Tvert om. Dersom mannen gjør like mye eller mer husarbeid enn kvinnen, er sjansen for skilsmisse i løpet av de neste fire år høyere enn når kvinnen gjør mest. Tendensen er statistisk signifikant, også når vi tar hensyn til andre relevante forhold. Vi diskuterer grunner til at par der mannen gjør like mye eller mer har større risiko for skilsmisse. Det er mest nærliggende å anta at tendensene kan forklares med verdier og holdninger – både når det gjelder skilsmisser og når det gjelder arbeidsdeling. Blant par hvor kvinnen gjør nesten alt husarbeid, har kanskje både menn og kvinner en mer tradisjonell holdning til ekteskap og viktigheten av å bevare det. Par der mannen gjør mest, og som praktiserer en svært utradisjonell arbeidsdeling, kan ha et mer utradisjonelt eller moderne syn på ekteskapet, hvor misfornøydhet lettere fører til at forholdet oppløses. I så fall er arbeidsdeling ingen «årsak» til senere skilsmisse». (min utheving). 

 

Til de MENN som hadde gledet seg til å redde ekteskapet ved å parkere foran tv-apparatet med kald øl og fortball, samt duften av nybakte boller og nyvasket hus i bakgrunnen, utført av kjærlig kvinnehender (og ikke en godt lønnet hushjelp)  – beklager, det kommer ikke til å redde ekteskapet ditt. Tvert i mot, i 2013 og i årene som kommer er det god grunn til å tro at denne parkeringen kan få deg opp i trøbbel. 

I vår tid later det til at en stor andel ekteskap som ikke ryker holdes sammen av ekte kjærlighet (!!) og ikke av kvinners økonomiske ufrihet, sosialt press eller tradisjon. Hvilket  betyr at moderne samliv, hvor mannen gjør sin naturlige andel av husarbeidet, ryker når kjærligheten (eller andre faktorer) ikke lenger holder samlivet sammen. Men det har  neppe noe med altfor mye maskulint husarbeid å gjøre. 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Erna Solberg som den siste messias

Filosofen og pessimisten Peter Wessel Zapffe tar i det humoristiske essay Den Siste Messias til orde for at menneskeheten frivillig skal velge sin undergang ved å slutte å få barn. Det later til at Erna Solberg har tenkt å gå Zapffe et steg i møte ved å avvikle fedrekvoten ved foreldrepermisjon. Julie Brodtkorp løser de kvinnepolitiske nedsidene av denne politikken ved å slutte å tro på forskning. 

Oppdatert 3. august 2013.

Å slutte å tro på forskning er en øvelse vi vanligvis forbinder med den mest stupide høyresiden i USA. Det er ikke fullt så behagelig at et stort og regjeringssøkende politisk parti i landet jeg bor i håndterer innvendiger og fakta de ikke liker ved å slutte å tro på fakta eller underbygde innsigelser.

«You are entitled to your own opinion, but not your own facts» er et passende slagord å sende til Julie Brodtkorp.

I et moderne og sivilisert samfunn er det en «plikt» å få barn. Det er lett å beregne hva som skjer med et samfunn hvor man slutter å få barn. Slikt skulle være unødvendig å presisere, men i Klassekampen fredag 2. august, side 7, kan vi lese følgende sitat fra Stortingsrepersentant Solveig Horne i Frp:

«Dersom man ikke får den karrierestigen man ellers ville hatt fordi man valgte å prioritere barna, så får det være. «

Å ta et tydelig standpunkt er prisverdig. Men når man er valgt inn på Stortinget og derved gitt makt over andre menneskers liv er det også prisverdig om man tar innover seg konsekvensene av sine valg og standpunkt. En befolkning som konsekvent velger karriere foran heller å prioritere barna vil neppe vokse. Kjekt å være barn blir det ihvertfall ikke.

I vårt moderne og siviliserte samfunn er vi i gjennomsnitt ganske rike fordi vi har en høy produktivitet. Denne rikdommen og velferden setter majoriteten av befolkningen stor pris på. For å opprettholde denne produktiviteten og rikdommen har alle som bor i Norge i praksis en plikt til å arbeide. (Jeg tror ikke vi finner den formalisert noe sted). Rett nok kan vi unnta ganske mange fra denne arbeidsplikten nettopp fordi produktiviteten blandt de som faktisk jobber er så høy. For å holde produktiviteten og velferden høy ville det vært ideelt om vi ikke tok permisjon fra arbeidet vårt for å passe på småbarna våre. «Småbedriftene vil ha bort fedrekvoten» sier lederen av Bedriftsforbundet:

– Det ville vært en stor fordel for de små bedriftene om mor kunne ta ut mer av permisjonen hvis ikke far har mulighet. Slik ordningen fungerer i dag, blir utfallet ofte at far dropper fedrekvoten, slik at familien får kortere permisjon totalt. Da må barnet begynne tidligere i barnehage eller man må finne andre løsninger, sier Larsen.

Nei, lederen for småbedriftene vil neppe at vi skal la vær å passe på de små barna våre. Han vil bare at mamma skal gjøre det – og på den måten sementerer han noen tusen år med kjønnsrollemønster. Dessverre får han altså drahjelp av Erna Solberg hvis politikk i praksis vil sende menn fra kjøkkenet og barnesengen tilbake til fabrikken eller kontoret. Nå er det ingen tvil om at lederen i bedriftsforbundet peker på et reelt problem – beklageligvis peker han også på feil løsning – la de små barna komme til mor.

Nyfødte menneskebarn kan ikke passe på seg selv. Så i rekken av plikter vi har i vårt moderne og siviliserte samfunn er en sentral plikt å være hjemme og passe på de små barna.

Men å være hjemme og passe på små barn er ikke noe sjakktrekk. Spesielt hvis du er hjemme i mer enn en foreldrepermisjon risikerer du at det går ut over lønn, pensjon, karriæremuligheter, faglig utvikling osv. Og siden det tradisjonelt har vært kvinner som har bært både omsorgsbyrden og tatt nedsidene ved å være hjemme, har man siden midten av nittitallet forsøkt å motvirke denne urettferdigheten ved å bokstavlig talt sende far hjem fra arbeid for å passe på hus og barn. Det har ført til en samfunnsendring som er ganske bredt forankret i befolkningen. Nå vil Erna Solberg og Høyre av for meg uklare grunner endre noe som virker – men som de helt korrekt påpeker – fedrekvoten er en ordning som griper inn det enkelte individ sin frihet og den enkelte familie sin frihet til å selv organisere sin permisjon. Jeg vil for ordens skyld minne om at trafikkreglene og straffeloven også griper inn i det enkelte indvid sin frihet – uten at Høyre har gått i front (heldigvis) for å oppheve lov og orden til fordel for personlig frihet.

Høyre har fått massiv kritikk for sitt utspill. Blandt annet fra forskere som mener at reversering av fedrekvoten vil kunne snu eller endre en ellers positiv utvikling på likestillingsfronten. Til disse saklig underbygde innvendiger har Høyre funnet et enkelt og helt genialt motsvar. De slutter å tro på forskning. 

Hva annet vil de gjøre hvis det butter imot i regjering – trykke flere penger?

For å forsvare sitt standpunkt og understreke at Høyres politikk vil gi mer valgfrihet argumeterer Julie Brodtkorp på følgende vis:

«Det er kun i de første seks ukene etter fødselen at mor av medisinske årsaker må være hjemme. Etter dette bør foreldrene få velge helt fritt hvordan de deler permisjonen, sier Brodtkorb.»

Jeg vet ikke hva dere tenker, men for meg høres det ut som denne setningen fra Høyre ikke er noe de har funnet på selv, men er tuftet på medisinsk…….. forskning?

Aha – så kvalifiserte uttalelser og råd som vi ikke liker, de tror vi ikke på. Fakta som vi liker de tror vi gjerne på.

En annen faglig autoritet på dette feltet, professor Anne Eskild, har skrevet et debattinnlegg i Aftenposten hvor hun tar til orde for at hele permisjonen (eller i det minste store deler av den) skal forbeholdes mor. Det er et innlegg som står i skarp kontrast til Høyres  og Julie Brodtkorp sitt syn. Uten at det skal tolkes til noe mer enn at det nettopp er et annet og faglig underbygd synspunkt.

Advokat og Stortingskandidat Liselotte Aune Lee (Ap) har ellers et godt tilsvar til professor Anne Eskild i den samme Aftenposten.

Spørsmålet om foreldrepermisjon og far sin andel av denne er en sak som avdekker reelle brytninger mellom barnets beste, likestillingspolitikk, produktivitet i arbeidslivet, arbeidsgivers makt i forhold til den enkelte ansatte, individuell frihet, familiepolitikk og samfunnsøkonomi.

Sludderdetektor mener blant annet at barnets beste skal tillegges stor vekt. Hva som er barnets beste skal bygge på vitenskap og forskning. Som de forskjellige synspunktene fra Brodtkorp og Eskil antyder så finnes det trolig mer enn ett riktig svar i den tykke bunken av vitenskapelige artikler og forskningsrapporter som eksisterer på dette fagfeltet. Jeg tror våre folkevalgte skal vende seg til forskerne og be om en bred og konsensusbasert gjennomgang av forskningen for å få et best mulig råd om hva som er barnets beste i forhold til foreldrepermisjon.

Så får vi ønske Høyre og Julie Brodtkorp god bedring og nok en gang påpeke at man gjerne kan ha sine egne meninger, men ikke sine egne fakta som på praktisk vis vender seg med vinden.

Til sist får vi håpe at  Erna Solberg avlyser kampen mot fedrekvoten. Alternativet kan dessverre bli at hun sender kvinner tilbake til hus og hjem. Eller enda verre – hun realiserer Zapffe sin dystre drøm om menneskeslektens frivillige undergang. 😉

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

NHO lar det dryppe på klokkeren

Kristin Skogen Lund har blitt ny administrerende direktør for NHO. Hun er raskt ute med å markedsføre sin dypt mørkeblå ideologi. Jeg er ikke veldig begistret for at NHO skal ledes av en som har lest Milton Friedman noen ganger for mye.

«I et intervju med Aftenposten tirsdag tar Kristin Skogen Lund til orde for å fjerne formuesskatten og slår fast at det er positivt for samfunnet at enkeltpersoner blir rike av å drive næringsvirksomhet og skape arbeidsplasser.

– Jeg tror ikke vi skal være så veldig redde for å la noen bli rike. Det er jo et resultat av at man har skapt verdier, sier hun.»

Jeg har relativt få moralske innvendinger mot at noen mennesker blir rike. Men Skogen Lund har ikke tenkt at de skal bli rike ved å vinne i Lotto. Hun har tenkt at de skal bli rike ved å høste overskuddet av andre menneskers arbeid. Rett nok jobber de helt sikkert mye selv også. Men det er ikke poenget. Ett eller annet sted i nærheten av disse soon-to-be-rike enkeltpersonene skal mange andre individer jobbe på en eller annen arbeidsplass og skape verdier. Noen av verdiene vil de forhåpentligvis beholde selv i form av  fremforhandlet lønn og gode betingelser. Og noen av verdiene blir direkte eller via omveier akkumulert hos noen av Skogen Lund sine rike enkeltpersoner. De har blitt rike av tre grunner: 1) den private eiendomsretten som gir dem overskuddet av andres arbeid, 2) fordi de er mer eller mindre flinke til selv å arbeide og organisere andres arbeid, 3) men mest av alt har de blitt rike fordi noen andre har arbeidet og gjennom det skapt merverdi som de ikke fikk beholde selv i sin helhet. Det er greit nok, det er dette som er gulvet i kapitalismen.

Nei, Kristin Skogen Lund, de er ikke blitt rike av at «man har skapt verdier» – de har blitt rike av at mange mennesker har skapt verdier, og at disse verdiene er ulikt fordelt.

Er dette positivt for samfunnet som Skogen Lund hevder? Eller som Gordon Gekko sa: «Greed is good!!» Strengt tatt sa han aldri det – på Wikipedia finner vi sitatet i sin helhet:

«Greed, for lack of a better word, is good. Greed is right. Greed works. Greed clarifies, cuts through, and captures, the essence of the evolutionary spirit. Greed, in all of its forms; greed for life, for money, for love, knowledge, has marked the upward surge of mankind and greed, you mark my words, will not only save Teldar Paper, but that other malfunctioning corporation called the U.S.A»

Sitatet stammer fra 1987 og filmen Wall Street. 25 år senere kan vi spørre oss selv: hva har denne grådigheten og troen på at grådige enkeltmennesker vil gi alle i USA et bedre liv egentlig gjort for USA? Få vil i edru tilstand si at det har hjulpet landet fremover. NHO-lederens utsagn er ikke kjølig samfunnsøkonomi eller vitenskapsbasert økonomisk medisin, det er derimot utelukkende ideologi og en tro på at dersom initiativrike mennesker får slippe fri og kan motivere seg selv av grådighet så vil de arbeide mye og med to tomme hender arbeide seg opp fra hard asfalt og underveis skape bedrifter og arbeidsplasser hvor det drypper litt på klokkeren (arbeidstakerne og (velferds)staten).

I Norge er vi rike. Innimellom er vi rikest i verden. Og akkurat i disse økonomiske krisetider er vi en rik øy i et hav av europeisk arbeidsledighet, økonomisk stagnasjon, gjeldskrise og forlengst etablert fattigdom og sosial nød. Norge ble ikke motstykket til dette ved hjelp av Skogen Lund sin ideologi. Men noen av dem som er i krise er dessverre offer for klokketroen på at Greed is Good og at ulik fordeling til slutt vil gjøre noen få veldig rike og de mange litt rike. Verden rundt oss viser at markedsliberalismens «usynlige hånd» til slutt gjør en liten del av befolkingen veldig rik og en større del av befolkningen relativt fattige. Det var ikke Gordon Gekko som ga mer enn 45 milloner amerikanere rimelige helsetjenester. Det er en grunn til at det heter Obama-Care.

Det er ingen tvil om at enkeltmennesker har vært entrepenører og skapt rikdom av arbeid for seg selv og andre. Men mest av alt har vi hatt et godt regulert arbeidsliv med lavt konfliktnivå og høy produktivitet. Med gode overføringer til velferdsstaten som har levert tilbake utdannede og friske arbeidstakere som kan stå i et langt arbeidsliv. Vi har vært heldig og bosatt noen tusen kilometer med knauser som viste seg å ha rikelig med vannkraft, olje og fisk. Vi har vært dyktige og arbeidet hardt slik at vi har fått oljen opp av havgrunnen, eksportert fisken vi ikke spiser selv og har en mulighet for å bli en betydelig kraftleverandør til Europa i fremtiden. I møte med konkurranse utenfra har vi blant annet ved hjelp av godt bedriftsdemokrati rasjonalisert, effektivisert og innovert. Tariffavtaler og fordelingspolitikk har distribuert rikdommen over hele befolkningen og god gammeldags sparepolitikk har gitt oss oljefondet som gir oss handlekraft og nattesøvn i trenge tider.

Hva skal vi egentlig med mørkeblå ideologi når vi i mer enn 60 år har hatt en effektivt lyserød fordelingspolitikk som har stått av mer enn en krise? En mørkeblå ideologi som har spilt falitt alle steder den har vært prøvd i full skala? Hvor henter Kristin Skogen Lund sin inspirasjon fra? Hvilket land er det som har bygget en god velferdsstat og et næringsliv med høy produktivitet, gode betingelseer for de ansatte og bra inntjening for eierne ved å satse på at enkeltmennesker skal få tjene seg rike? Det er til å leve med at de blir rike. Men det er ikke det som er nøkkelen til at Norge ble et av verdens rikeste land for de fleste i landet – hardt arbeid og aktiv fordeling brakte oss dit.

Men hun er ærlig – det skal hun ha. Hun forteller oss helt presist hvor de enkeltpersonene som skal bli rikere skal hente sine penger fra:

«Hun påpeker også at tiden er inne for lønnsmottakere flest til å vise moderasjon.

– Jeg tror vi skal ærlige nok til å si at vi ikke er helt fornøyd, særlig med de siste par årenes oppgjør. Det har vært veldig vanskelig å få gjennomslag og gehør for moderasjon.»

Hmmmm… raffinert. Noen få enkeltpersoner skal slett ikke vise moderasjon, men derimot skal ganske mange andre vise mye moderasjon slik at moderasjonen de har vist kan overføres til de få. Et enkelt og genialt konsept. Og med disse av moderasjon frambragte lønnsmidler i lommene skal disse samfunnsbyggerne få hjelp av Siv og Erna til å drive private sykehjem hvor lønninger og pensjoner holdes lavt nok til at det blir lønnsomt å bruke skattebetalernes penger til å levere mer eller mindre gode sykehjemsplasser som gir mer rikdom for de få.  Og enda mer moderasjon for de mange.

Jeg tror ikke Greed is Good. Jeg tror ikke på en drøm om at enkeltmennesker skal få tjene seg rike og at det så skal dryppe fra millardærene ned på velferdsstaten, arbeidstakerene og et bra liv for alle i Norge (og verden).

I all overskulig fortid har mennesker tjent seg rike i Norge. I all overskulig fremtid kommer mennesker til å tjene seg rike i Norge. Men først og fremst skal vi ha rikdommen godt fordelt gjennom et skattesystem, fordelingspolitikk, tariffavtaler og bedriftsdemokrati. Men ja, vi trenger entrepenører og mennesker med pågangsmot.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

The Hitler Card

Heartland Institute har kastet (og trukket tilbake, men ikke beklaget) Hitler kortet.

Når en diskusjon blir amper nok, og en av partene begynner å gå tom for rasjonelle og saklige argumenter kan vedkommende kaste Hitler kortet. Via en eller annen retorisk fluktvei sammenligner man sin motpart med Hitler, nazismen eller noe annet fryktelig. Da har man kastet Hitler kortet.

For ordens skyld. Jeg sammenligner IKKE Heartland Institute med Hitler og Nazismen. Jeg påpeker bare at en sentral politiske motstanderne av effektive tiltak mot klimatrusselsen har falt til et debattnivå ufattelig langt under beltestedet.

4. mai 2012, kl. 21.10 var dette forsiden til Heartland.org

Rett skal være rett. Heartland sammenligner ikke den vitenskapelige konsensus om menneskeskapte klimaendringer med Hitler og nazismen. De sammenligner den med:

De har også antydet at Osama Bin Laden og James J. Lee vil bli brukt i framtidige oppslag.

Oppdatert 5 mai 2012: Etter temmelig nøyaktig 24 timer trakk de annonsene fra de digitale reklameskjermene og satte en stopper for kampanjen. 

Å assosiere meningsmotstandere med forkastelige hendelser eller mennesker som har begått alvorlige forbrytelser er en kjent debatt-teknikk. Eller kanskje man skulle kalle det for en hersketeknikk. At teknikken har vært brukt mange ganger før gjør den ikke mer legitim. Det er et skamfullt lavmål fra Heartland institute og det er vanskelig å se for seg at noen av de store selskapene som står bak Heartland og finansierer deres kamp for markedsliberalisme og kamp mot regulering av drivhusgassutslipp ønsker å bli knyttet til virkemidlene Heartland bruker.

Argumentasjon bygger på logiske brister. At mennesker som har begått forferdelige forbrytelser også har rasjonelle synspunkter kan ikke alle andre mennesker som har de samme rasjonelle synspunkten ta ansvar for. Hvis Charles Manson mener at jorden er rund så gjør ikke det alle andre mennesker som også mener at jorden er rund til kopier av Charles Manson. At Anders Behering Breivik på et tidspunkt var medlem i Fremskrittspartiet gir oss ingen rett til å assosierer alle andre medlemmer av FRP med Breivik og hans grusomme forbrytelser. Det er en skitten taktikk som det er nærliggende å forklare med at brukeren enten har et ekstremt behov for oppmerksomhet og at enhver oppmerksomhet er bedre enn taushet og/eller at man har løpt tom for saklige argumenter. Og så begynner man å sparke etter mannen og ikke ballen.

For Heartland Institute skulle annonsene promotere deres 7th International Conference on Climate Change . Mer patetisk er det neppe mulig å være. Å fremme en (quasi)vitenskapelig konferanse om globale klimaendringer med motbydelige annonser kjemisk fri for ekte rasjonell og kritisk tenkning, det er faktisk det stikk motsatte av hva vitenskap handler om. En av de mer prominente klimaskeptikere, Ross McKitrick, bevarte sin integritet og sa tydelig fra at dersom ikke annonsekampanjen ble fjernet ville han trekke sin deltakelse på konferansen. Flere andre har gitt lignende signaler. Bra. McKitrick sier også noe annet viktig:

Strike the tone in your advertisements that you want people to use when talking about you. The fact that you need a lengthy webpage to explain the thinking behind the billboards proves that your messaging failed. Nobody is going to read your explanation anyway. All they will take away is the message on the signs themselves, and it’s a truly objectionable message.

You cannot simultaneously say that you want to promote a debate while equating the other side to terrorists and mass murderers. Once you have done such a thing you have lost the moral high ground and you can never again object if someone uses that kind of rhetoric on you.

En annen kommentator påpekte at når man først har kastet dette kortet, så er det etterpå vanskelig å vende tilbake til normal og saklig debatt og samtidig beholde sin troverdighet. Heartland har demonstrert at de kommer til kort med logisk argumentasjon og for å løse den krisen valgte de å satse på det ulogiske. En slik handling ligner litt på å brenne broer bak seg.

Toppen av stupidetet og usaklighet nås i dette utsagnet:

Of course, not all global warming alarmists are murderers or tyrants

Med andre ord, det er ikke alle klimaforskere, miljøaktivister, forretningsfolk som satser på fornybar energi, byråkrater, politikere, journalister og lobbygrupper som er mordere og tyranner. Det er bare de fleste av dem som er det. Eller kanskje halvparten, muligens bare en tredjedel…. vel faktisk så vet vi ikke hvor mange av dem som er mordere og tyranner. Men noen er det ihvertfall.

De bekrefter sin bunnløse idioti med dette utsagnet:

The people who still believe in man-made global warming are mostly on the radical fringe of society. This is why the most prominent advocates of global warming aren’t scientists. They are murderers, tyrants, and madmen.

Hvor ble det av James Hansen, Al Gore og IPCC? Er de ikke lenger prominente eller er de mordere, tyranner og sinnsyke.?

Om kort tid skal undertegnede delta på 7-fjellskonferansen om fornybar energi. Det er lagt opp til et bredt panel som i stor grad består av næringslivsfolk, byråkrater og akademikere som ivrer sterkt for en sterkere norsk satsing på fornybar energi. Mange av dem refererer tydelig til klimatrusselen som et bakteppe for deres engsjement. Jeg har noen av dem mistenkt for at de også ser muligheten for betydelig økonomsik gevinst i det fjerne, både for sine egne selskaper og for Norge som helhet. Men det er i det minste både et rasjonelt og moralsk akseptabelt mål i vår kultur. Og ikke minst innenfor den politiske ideologi som Heartland ellers forsøker å fremme. Men mordere, tyranner og sinnsyke er neppe en god beskrivelse av den absolutte majoritet av dem som står bak konferansen, de som foreleser og debatterer og de som besøker konferansen.

Mer om dette på ThinkProgress eller Open Mind som har en samleside om saken.

Jeg ønsker Heartland god bedring og er glad for at de har trukket reklamekampanjen.

Jeg er også glad for at de har vist sitt sanne ansikt og gjort sitt ytterste for å marginalisere seg selv i den offentlige debatten. La oss håpe at de i fremtiden satser mer på reelle diskusjoner om løsninger på klimatrusselen i tråd med sin markedsbaserte ideologi.

Her gjengir vi deres begrunnelse for denne annonsekampanjen slik den var publisert 4. mai 2012 på deres nettside: 
http://climateconference.heartland.org/our-billboards/

Our Billboards

Do You Still Believe in Global Warming?


May 3, 2012 – Billboards in Chicago paid for by The Heartland Institute point out that some of the world’s most notorious criminals say they “still believe in global warming” – and ask viewers if they do, too. The first digital billboard – along the inbound Eisenhower Expressway (I-290) in Maywood – appeared today.

The Heartland Institute is widely recognized as a leading source of science and economics questioning claims that man-made global warming is a crisis. The rest of this page provides answers to some of the questions you might have about these billboards. For more information, contact Director of Communications Jim Lakely at jlakely@heartland.org and 312/377-4000.

1. Who appears on the billboards?

The billboard series features Ted Kaczynski, the infamous Unabomber; Charles Manson, a mass murderer; and Fidel Castro, a tyrant. Other global warming alarmists who may appear on future billboards includeOsama bin Laden and James J. Lee (who took hostages inside the headquarters of the Discovery Channel in 2010).

These rogues and villains were chosen because they made public statements about how man-made global warming is a crisis and how mankind must take immediate and drastic actions to stop it.

2. Why did Heartland choose to feature these people on its billboards?

Because what these murderers and madmen have said differs very little from what spokespersons for the United Nations, journalists for the “mainstream” media, and liberal politicians say about global warming. They are so similar, in fact, that a Web site has a quiz that asks if you can tell the difference between what Ted Kaczynski, the Unabomber, wrote in his “Manifesto” and what Al Gore wrote in his book, Earth in the Balance.

The point is that believing in global warming is not “mainstream,” smart, or sophisticated. In fact, it is just the opposite of those things. Still believing in man-made global warming – after all the scientific discoveries and revelations that point against this theory – is more than a little nutty. In fact, some really crazy people use it to justify immoral and frightening behavior.

Of course, not all global warming alarmists are murderers or tyrants. But the Climategate scandal and the more recent Fakegate scandal revealed that the leaders of the global warming movement are willing to break the law and the rules of ethics to shut down scientific debate and implement their left-wing agendas.

Scientific, political, and public support for the theory of man-made global warming is collapsing. Most scientists and 60 percent of the general public (in the U.S.) do not believe man-made global warming is a problem. (Keep reading for proof of these statements.) The people who still believe in man-made global warming are mostly on the radical fringe of society. This is why the most prominent advocates of global warming aren’t scientists. They are murderers, tyrants, and madmen.

3. Why shouldn’t I still believe in global warming?

Because the best available science says about two-thirds of the warming in the 1990s was due to natural causes, not human activities; the warming trend of the second half of the twentieth century century already has stopped and forecasts of future warming are unreliable; and the benefits of a moderate warming are likely to outweigh the costs. Global warming, in other words, is not a crisis. For a plain English introductory essay with lots of links to research that proves these points, see “Global Warming: Not a Crisis.”

Most people who still believe in global warming do so because they trust the United Nations, the so-called mainstream media, and leading political figures to be telling them the truth about a complicated scientific issue. That trust has been betrayed.

The government agency created by the United Nations to find a link between human activities and global warming did exactly what it was created and paid to do! By ignoring natural causes of climate variation, it claims to have found evidence of a human impact and an urgent need for the UN to be given more money and more power to solve the problem. See Donna Laframboise’s book, The Delinquent Teenager Who Was Mistaken for the World’s Top Climate Expert, for an excellent recent commentary on just how unreliable the IPCC has become.

The mainstream media are “in the tank” with environmental activists and big-government advocates, to the point that they deliberately and expressly censor dissenting views on climate. Even distinguished scientists who dissent from the global warming dogma, such as MIT’s Richard Lindzen and the University of Virginia’s S. Fred Singer, are regularly savaged and defamed by reporters for some of the largest-circulation newspapers in the country. See the Media Research Center’s 2008 report, “Global Warming Censored,” for a good account of media bias on this topic.

And nobody should believe politicians who say they want to raise taxes, give subsidies to their buddies, or regulate growing industries in the name of “global warming.” Politicians aren’t scientists, and they aren’t motivated by the search for scientific truth. Mostly, they want to raise taxes, redistribute wealth, and regulate industry because doing so increases their power and chances for reelection. Two good recent books that make this point are Climate Coup by Patrick Michaels and Eco-Tyranny by Brian Sussman.

4. But isn’t it true that 98 percent of climate scientists believe in global warming?

No, this is just a myth that gets repeated over and over by global warming advocates. The alleged sources of this claim are two studies. One is a survey that didn’t ask if global warming is bad or even how much of past warming was man-made. That survey also excluded all but 79 (not a typo!) of the thousands of people who responded to it in order to arrive at the 98 percent figure.

The other study reported the number of times global warming alarmists and realists appeared in academic journals, and found that a small group of alarmists appeared hundreds of times. That doesn’t mean they are more likely to be right. In fact, there are many reasons why realists appear to be published less often than alarmists.

A detailed analysis of these two studies appears in this essay: “The Myth of the 98%.

More broadly, the claim that there is a “scientific consensus” that global warming is both man-made and a serious problem is untrue. Sources used to document this claim invariably fail to do so, while more reliable surveys and examinations of the literature reveal that most scientists do not believe in the key scientific claims upon which global warming alarmism rests. For example, most scientists do not believe computer models are sufficiently reliable to make long-term forecasts of climate temperatures.

That goes to the very heart of the alarmists’ predictions and worries. For a detailed analysis of the claim of a “scientific consensus” on global warming, see this essay: “You Call This Consensus?

5. Are you saying anyone who believes in global warming is a mass murderer, tyrant, or terrorist?

Of course not. But we are saying that the ethics of many advocates of global warming are very suspect. Consider two recent scandals that exposed the way they think:

Climategate was the leak of emails from the Climatic Research Unit at the University of East Anglia in England in 2010 and 2011. The emails revealed a conspiracy to suppress debate, rig the peer review process to keep out of the leading academic journals any scientists skeptical of catastrophic man-caused global warming, hiding data, fudging research findings, and dodging Freedom of Information Act requests.

Fakegate was the theft in early 2012 of confidential corporate documents from The Heartland Institute by Dr. Peter Gleick, a leading climate scientist and president of the Pacific Institute for Studies in Development, Environment, and Security in Oakland, California. Gleick admitted on February 20 to using a false identity to steal the documents and then disseminating them – along with a fake memo purporting to be Heartland’s “climate strategy” – to sympathetic bloggers and journalists.

Megan McArdle wrote this about Fakegate in The Atlantic: “Gleick has done enormous damage to his cause and his own reputation, and it’s no good to say that people shouldn’t be focusing on it. If his judgement is this bad, how is his judgement on matters of science? For that matter, what about the judgement of all the others in the movement who apparently see nothing worth dwelling on in his actions?”

Robert Tracinski wrote this at Real Clear Politics: “The global warming alarmists are losing the argument, and the latest scandal–James Delingpole calls it Fakegate–shows just how desperate they have become.”

Poor judgement … believing the ends justify the means … desperation. Now do you see why we really shouldn’t be surprised to learn that Charles Manson, Fidel Castro, Ted Kaczynski, and other famous criminals believe in global warming?

6. Why should I believe The Heartland Institute?

We don’t think you should “believe” anyone. Do your own research. Come to your own conclusions. But since you ask …

The Heartland Institute has been conducting research into the real science and economics of climate change for more than 15 years. We have assembled hundreds of scientists to share their knowledge, participate in debates, and conduct peer review of our publications. Importantly, nobody here is paid to believe in global warming.

Heartland is a 28-year-old national nonprofit organization with offices in Chicago, Illinois and Washington, DC. Its mission is to discover, develop, and promote free-market solutions to social and economic problems. It is supported by approximately 1,800 individuals, foundations, and corporations. No corporation gives more than 5 percent of its annual budget.

Heartland has distributed millions of copies of books, booklets, videos, and reprints that examine the causes and consequences of climate change. It published two hefty volumes citing thousands of peer-reviewed studies: Climate Change Reconsidered 2009 (880 pages) and Climate Change Reconsidered: 2011 Interim Report (416 pages). Both reports are available online at NIPCCreport.org andGlobalWarmingHeartland.org.

Heartland has hosted six International Conferences on Climate Change attracting nearly 3,000 people. Many of the world’s leading scientists, economists, and political leaders have spoken at these conferences. Video of the presentations made at those events can be found online.

So if you are looking for objective research on climate change, we are a good place to start.

7. Should I attend the ICCC-7?

The Heartland Institute will host its Seventh International Conference on Climate Change from Monday, May 21 through Wednesday, May 23, 2012 at the Hilton Chicago Hotel, starting on the final day of the historic NATO Summit. The conference will feature more than 50 scientists and economists lecturing on their latest findings, as well as political leaders and dignitaries from around the world.

Vaclav Klaus, president of the Czech Republic, will deliver the first dinner address on Monday, May 21. More information about the conference – including registration information for the public and the media – can be found at climateconference.heartland.org. Videos from past conferences and describing theupcoming conference are also available on that site.

This year’s conference theme is “Real Science, Real Choices.” We will feature approximately 50 scientists and policy experts speaking at plenary sessions and on three tracks of concurrent panel sessions exploring what real climate science is telling us about the causes and consequences of climate change, and the real consequences of choices being made based on the current perceptions of the state of climate science.

Speakers for this year’s conference include:

  • Rep. Jim Sensenbrenner, R-WI
  • Dr. Harrison Schmitt, Apollo 17 mission
  • Walter Cunningham, Apollo 7 mission
  • Harold Doiron, former NASA scientist
  • Thomas Wysmuller, former NASA scientist
  • Joe Bastardi, chief forecaster, WeatherBell
  • Roger Helmer, MP, Britain
  • Donna Laframboise, feminist, author

Past conferences have taken place in New York City, Chicago, Washington DC, and Sydney, Australia and have attracted nearly 3,000 participants from 20 countries. The proceedings have been covered by ABC, CBS, NBC, Fox News, the BBC, the New York Times, the Washington Post, Le Monde, and most other leading media outlets.

ICCC-7 is open to the public. Registration is required. More information is available at the conference home page. For media credentials, register here or contact Tammy Nash at tnash@heartland.org or 312-377-4000. For more information about The Heartland Institute, visit our Web site or contact Jim Lakely atjlakely@heartland.org or 312/377-4000

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Klimafundamentalister

I et oppslag i Teknisk Ukeblad forteller Per-Willy Amundsen fra Fremskrittspartiet at han skal gå til kamp mot klimafundamentalistene. Nå som klimameldingen fra regjeringen er lagt frem dukker disse rabiate miljøvernerne ut av skogen med stor glede.

Her er noen av dem:

Alle disse tre er best kjent for å være «grønn på utsiden (les. rabiat miljøverner) og rød inni (les. kjent tilhenger av blodrød sosialisme). (ironi altså)

Amundsen sier: «Snart er det bare i lille Norge at debatten fremdeles styres av klimafundamentalistene i miljøorganisasjonene som får lov til å lansere det ene irrasjonelle «klimatiltaket» etter det andre, uten at noen sier dem imot.»

Vel, etter å ha skumlest en del politiske kommentarer i dag så er det et bredt spekter av meninger om regjeringens klimamelding. Så at ingen sier miljøvernerne mot er ikke helt riktig. Påstanden om at klimatiltakene er irrasjonelle får en litt spesiel klang når aktører innen oljeindustrien sier at en dobling av co2 avgiften er til å holde ut. Man må regne med at Gro Brækken vet litt om oljepolitikk og rammefaktorer for utvikling av olje og gass industri i Norge.

«Fornuften må tilbake i klimadebatten. Det vil Frp sørge for, sier Amundsen til VG.»

I velgerbasen til FRP finnes det en større eller mindre gruppe av hvite, sinte kvinner og menn. En av dem møtte jeg som drosjesjåfør for noen år siden i Stavanger. Til oss i baksetet fortalte han om byens oljehistorie sett fra hans utkikkspost bak rattet for mektige direktører og statsråder og deres lavmælte samtaler i drosjen hans. Så var han stille en stund før han kom med et uutslettelig lite utbrudd og konklusjon på vår samtale:

«…men disse helvetes muslimane….»

Derved plasserte han seg selv i det politiske landskapet. Per-Willy Amundsen sin utakknemlig rolle i FRP er å tekkes denne velgergruppen. Med fremmedfindtlige leserinnlegg i avisene, velplasserte «misforståelser» om sametinget og nå sist oppgulp fra amerikanske klima»skeptiske» nettsider forsøker han å holde kontakten med denne gruppen, mens mer sympatiske og rasjonelle FRP’ere som Ketil Solsvik-Olsen får oppgaven med å berede grunnen for borgerlig samarbeid med sentrumspartien og Høyre. Partier som ikke gidder å bruke tid på Amundsens klimaidioti. Amundsen har ikke ett eneste sekund tenkt å bidra med fornuft i klimadebatten. Dette i motsetning til Solsvik-Olsen som faktisk argumenterte rasjonelt og kunnskapsbasert.

 «– Sannheten er at temperaturen de siste 15 årene ikke har økt statistisk signifikant og at det i stor grad er solen som påvirker temperaturen og i sin tur CO2 i atmosfæren, ikke menneskene, mener Amundsen.»

I perioden fra 1995 til og med 2010 var det en statistisk signifikant stigning i jordens middeltemperatur. Se BBC intervju med klimaforskeren Phil Jones. Det er mulig at det faller under statistisk signifikans hvis vi legger til temperaturdata fra 2011, eller bruker perioden 1996-2011 som beregningsgrunnlag. Generelt er det slik at jo lenger tidsperioder man beregner temperaturvariasjoner over, dess tydeligere blir en stigende trend i global middeltemperatur. Dette kan den engasjerte leser finner mer informasjon om her og her.

Det kunne vært spennende å få vite hvordan Amundsen mener at temperaturen påvirker c02 i atmosfæren. Som vanlig har Skeptical Science forsøkt å rydde litt i denne klimamytologien og du kan lese mer om problemene med disse påstandene her. Når co2 øker i atmosfæren ved stigende temperatur så kunne man tenke seg at gassen ble frigjort fra havet. Men når c02 mengden i havet også øker, så blir forklaringen litt mer komplisert å holde sammen. Dessuten har Amundsen nettopp påpekt at de siste 15 år har temperaturen ikke økt vesentlig. Men det har jo c02 nivået gjort? Hva skjer? Har vi en rasjonell forklaring Amundsen eller har du lest for mye astrologi eller prinsessens englebøker?

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

No Frakking (con)Sense(us)

Dette er del tre i serien Debunking Donna Laframboise.  Laframboise har gitt ut boka “The Delinquent Teenager” der hun anklager IPCC for å være en ansvarsløs tenåring. I denne serien forsøker Sludderdetektor å se nærmere på anklagene hun fremsetter. (Debunking del en og to)

Vi hopper midlertidig over kapittel 5 og ser på kapittel 6, som omhandler det hun anser som uheldige koblinger mellom IPCC og miljøvernorganisasjoner. I tillegg til teksten i boken har hun også nylig skrevet ett blogginnlegg med samme tema, «UN Climate Chief’s ‘Green Crusader’ Award«.

Kapittel 6 – Activists

Donna Laframboise påpeker at flere av IPCC forfatterne til blant annet AR4 (2007) har tilknytning til miljøvernorganisasjoner, Greenpeace og WWF er nevnt. Hennes sentrale poeng et at koblingen til miljøvernorganisasjoner gjør at vi kanskje ikke kan stole på konklusjonene IPCC trekker om klimendringer. Hun mer enn antyder at koblingen til miljøvernorganisasjonene kan påvirke IPCC forfatternes dømmekraft og bruker som eksempel at dersom de kan formidle inntrykk av at menneskeheten står overfor et akutt og alvorlig klimaendringsproblem, dess større mulighet for at vi bidrar med penger til miljøvenorgansiasjonene. Og da kan det kanskje dryppe litt på klokkeren.

«The more effective these people are at convincing the public there’s an urgent problem, the more money we’re likely to contribute to their cause»

«Since activists bring their own agenda to the table, and since agendas and science don’t mix, environmentalists need to keep their distance from scientific endeavors. 

«Data cannot be considered scientifically reputable if it has been collected and analyzed by activists. Scientific conclusions – especially those involving judgment calls – cannot be trusted if activists have played a role.» (side 10 og 11).

La oss se nærmere på disse påstandene fra Donna Laframboise.

Miljøvernorganisasjonene driver en komplett legitim politisk og lobbyistisk aktivitet. Både WWF og Greenpeace er non-profitt organisajoner som lever på gaver og støttemedlemmer, og har en transparent økonomi. Det er ikke noe mål i seg selv for disse organisasjonene å få mer penger, men det er klart at de er avhengig av økonomiske støtte for å drive sin aktivisme og lønne sine ansatte. Det er også klart at dess mer det er alminnelig kjent at vi står overfor alvorlige miljøtrussler, dess lettere kan pengebidragene komme. Men disse organisasjonene ønsker selvølgelig IKKE at miljøproblemene skal være så store som mulig – tvertimot, det er miljøproblemer de er bekymret over.

Jeg er enig med Donna Laframboise i at vitenskap og aktivisme må holdes adskilt. Men det er ikke det samme som at det er uakseptabelt at en og samme person både engasjerer seg i en sak (er aktivist) og driver med vitenskap. Men det krever naturlig nok integritet å ikke la sitt engasjement virke inn på den vitenskapelige prosessen med datainnsamling, analyser og utarbeidelse av konklusjoner. Rett nok er det alminnelig kjent at verdier og grunnholdninger ubevisst kan innvirke på arbeidet. Blant annet derfor er det ved publikasjon av vitensakpelige artikler innført et system med fagfelle-vurdering. Andre personer innen faget (ofte holdt anonyme for forfatteren) foretar en kritisk vurdering av det vitenskapelige arbeidet før publisering. Systemet er ikke vanntett, men det er en terskel for å sikre mot mekanismen der en person med utgangspunkt i sine verdier og holdninger ikke er tilstrekkelig objektiv og kritisk overfor sitt eget arbeid. Men den virkelige testen for et vitenskapelig arbeid kommer etter publisering, når mange fagfolk, gjerne også fra andre forskningfelt, begynner å stille kritiske spørsmål ved det publiserte arbeidet. Da blir det vanskeligere å komme unna med lettvinte konklusjoner eller ønsketekning. Et annet poeng er at den som har et engasjement innen en sak og er forsker gjerne vil anstrenge seg for ikke å la sitt verdisyn innvirke på arbeidet, det handler om vedkommende sin integritet, som de ofte setter svært høyt. På bakgrunn av dette aksepterer jeg ikke Laframboise sin påstand om at aktivister skal holde avstand til forskning, men jeg aksepterer et krav om at de må være bevisst sine forskjellige roller og at det må være mekanismer tilstede for å hindre at forskning blir preget av personens bias. Hva gjelder IPCC, så har oganisasjonen regler for å ivareta dette hensynet.

Det er en annen grunn til at DL sitt premiss langt på vei er uakseptabelt. Det er få og ingen mennesker som ikke har bias, eller verdier og holdninger av noe slag. Og ikke ha noen verdier er en verdi i seg selv. Å stille som premiss at personer som har verdier og holdninger som de aktivt arbeider for å få gjennomslag for ikke skal drive med forskning, vil ekskludere ikke så rent få samfunnsengasjerte mennesker fra å drive med vitenskapelig arbeid.

La oss ta to eksempler. Richard Ally er en kjent klimaforsker som også har vært IPCC forfatter. I følge sin egen bok, Earth, The Operators Manual, er han medlem av det republikanske partiet i USA. Det samme gjelder så vidt jeg vet også  Michal E. Mann, en annen kjent klimaforsker og IPCC forfatter. Vil det at de er medlem av det republikanske partiet i USA, og derfor (må vi anta) har bestemte politiske verdier som de ønsker å støtte og utbre (i det minste en mild form for aktivisme), gjøre dem uegnet som IPCC forfattere? I så fall vil et slikt kritere ekskludere ikke så rent få av dem som er forfattere i FN sitt klimapanel. Det vil i bunn og grunn ekskludere et hvert samfunnsengasjert menneske.

Stiller vi samme krav til andre forskere? Hvis det er kritikkverdig av en klimaforsker å advare mot co2 utslipp og i forlengelsen av det engasjere seg i en miljøorganisasjon – er det da kritikkverdig av en lungelege å advare mot røyking og engasjere seg i en kreftforening? Jeg har en bekjent som forsker på trafikksikkerhet, det kan tyde på at vedkommende er tilhenger av trafikksikkerhet. En slik holdning er et bias, men gjør det personen uegnet hva gjelder trafikksikkerhetsforskning?

IPCC sin oppgaver er ikke å drive med grunnforskning, men å sammenfatte mengden av internasjonal forskning om klima og klimaendringer og oppsummere hva som er rimelige  og rasjonelle tolkninger av denne forskningen. I den sammenhengen har Donna Laframboise et poeng – når en gruppe skal gå sammen om å tolke store mengder informasjon er det mulig at personer som har bias lett vil kunne lande mange tolkninger i tråd med sitt grunnsyn. Derfor er det viktig at gruppen som skal stå for tolking av materialet representerer et bredt spekter av holdninger og grunnsyn. Det ville vært bekymringsfullt hvis alle eller en overvekt av IPCC forfatterne hadde et nært bånd til miljøvernorganisasjoner. Men DL sin egen dokumentasjon rundt dette forholdet skurrer. I kapittel 6 viser hun til 7 forskere hun mener har bånd til Greenpeace eller WWF. Det er syv blant 620 forfattere (WG1, AR4 2007) – det utgjør en svært liten andel og neppe nok til å lage en groupthink av hele panelet. Når dertil panelets arbeid skal til ekstern vurdering av eksperter, myndigheter osv, vil en overvekt av bias til den ene eller andre siden lett kunne avdekkes.

I tillegg til det som er nevnt overfor et IPCC i sine retningslinjer for valg av forfattere pålagt å sikre at forfatterene representerer  «the range of scientific, technical and socio-economic views and expertise;» (punkt 4.3.2). En slik bestemmelse skal sikre at panelet består av en vel balansert gruppe slik at bias skal jevne hverandre ut, men innebærer også at man nettopp skal velge forskere med bestemte holdninger eller verdier.

«Conflict of interest policies in scientific assessment bodies typically make a distinction between “conflict of interest” and “bias,” which refers to a point of view or perspective that is strongly held regarding a particular issue or set of issues. In the case of author and review teams, bias can and should be managed through the selection of a balance of perspectives.» Punkt 12, IPCC Conflict of Interest Policy.

Fra samme punkt: «In contrast, conflict of interest exists where an individual could secure a direct and material gain through outcomes in an IPCC product. Holding a view that one believes to be correct, but that one does not stand to gain from personally is not a conflict of interest.» (Min utheving)

Dette betyr at en forsker som får bonus, lønnstillegg, forskningsbidrag eller lignende fra en miljøvernorganisasjon hvis IPCC lander på en bestemt konklusjon klart ville vært inhabil. (Og begge parter ville vært fullstendig uten integritet). Men Donna Laframboise sin spekulasjon om at konklusjoner fra IPCC potensielt kan gi større tilslutning til miljøvernorganisasjoner og derved føre til berikelse for IPCC-forfattere er temmelig søkt. En slik økt tilslutning kan inntreffe, men det er ikke sikkert. Vi skal heller ikke ta for gitt at miljøvernorganisasjonene vil ofre sin integritet (eller IPCC forfatterne) ved å opptre på en slik måte.

I sitt blogginnlegg kritiserer Donna Laframboise lederen av IPCC, Rajendra Pachauri, for at han har tatt imot en miljøvernpris. Hennes blogginnlegg er rett og slett for dumt. For det første så følger det som en høyst ufrivillig implikasjon av å sammenfatte kunnskap om menneskeskapte klimaendringer  å oppdage at menneskeheten har et betydelig miljøproblem. Som representant for IPCC (som har avdekket miljøproblemet) blir Rajendra Pachauri miljøaktivist enten han vil eller ikke. Pachauri kan være en varm tilhenger av atomkraft, oljesandutvinning, åpen gruvedrift og ingen restriksjoner på å dumpe giftstoffer i havet, uten at det forandrer grunnleggende fysikk. Hvis forskning avdekker at økende co2-utslipp kan gjøre kloden varmere, og at det i neste omgang kan redusere sjøisdekke i Arktis om sommeren, noe som i sin tur kan redusere bestanden av isbjørn som trenger sjøis-miljøet for å leve, så er det sannsynligheter som kan inntreffe fullstendig uavhengig av hva Pachauri mener om noe som helst og hvilke priser han velger å motta.

For det andre, det er ikke Pachauri som skriver noen av rapportene til IPCC selv. Uansett hvor mange miljøpriser han mottar til seg selv, eller på vegne av IPCC så er han trolig en av dem som har minst innflytelse over hvilken konklusjoner som blir trukket av IPCC i deres vurderinger og sammenfatning av klimaforskning. Så om han tar i mot miljøvernpriser, så påvirker ikke det IPCC sine konklusjoner. Og omvendt så kan Pachauri i liten grad hjelp for at de konklusjonene som IPCC faktisk trekker og det budskap som ligger i disse slutningene av andre aktører oppfattes som inspirerende i deres miljøvernengasjement.

«Yep. The head of one of the most important and influential scientific organizations in the world sees nothing improper about being applauded and admired for his green crusade

Det er ingen grunn til at vi eller Pachauri skal se noe «improper» ved å ta i mot en pris for «grønt korstog», så lenge det ikke er knyttet betingelser til prisen. Forskere over hele verden samler inn data om jordens klimasystem, analyserer disse, trekker konklusjoner og publiserer sine arbeid i vitenskapelige tidsskrift. Med 5-6 års mellomrom blir denne kunnskapen sammenfattet av IPCC. Den sammenfattende kunnskapen tegner et alvorlig bilde og må inspirere til innsats langt utover miljøvernorganisasjoner. At Donna Laframboise ikke liker budskapet som Rajendra Pachauri er med å bære fram er dessverre ikke bare hennes problem. Så lenge hun er en talskvinne og aktivist for markedsliberalistisk begrunnet benekting av fakta er det et problem for oss alle og aller mest våre barnebarn og oldebarn.

Publisert i Debunking Donna Laframboise, Klima og politikk | Legg igjen en kommentar