Dette er del tre i serien Debunking Donna Laframboise. Laframboise har gitt ut boka “The Delinquent Teenager” der hun anklager IPCC for å være en ansvarsløs tenåring. I denne serien forsøker Sludderdetektor å se nærmere på anklagene hun fremsetter. (Debunking del en og to)
Vi hopper midlertidig over kapittel 5 og ser på kapittel 6, som omhandler det hun anser som uheldige koblinger mellom IPCC og miljøvernorganisasjoner. I tillegg til teksten i boken har hun også nylig skrevet ett blogginnlegg med samme tema, «UN Climate Chief’s ‘Green Crusader’ Award«.
Kapittel 6 – Activists
Donna Laframboise påpeker at flere av IPCC forfatterne til blant annet AR4 (2007) har tilknytning til miljøvernorganisasjoner, Greenpeace og WWF er nevnt. Hennes sentrale poeng et at koblingen til miljøvernorganisasjoner gjør at vi kanskje ikke kan stole på konklusjonene IPCC trekker om klimendringer. Hun mer enn antyder at koblingen til miljøvernorganisasjonene kan påvirke IPCC forfatternes dømmekraft og bruker som eksempel at dersom de kan formidle inntrykk av at menneskeheten står overfor et akutt og alvorlig klimaendringsproblem, dess større mulighet for at vi bidrar med penger til miljøvenorgansiasjonene. Og da kan det kanskje dryppe litt på klokkeren.
«The more effective these people are at convincing the public there’s an urgent problem, the more money we’re likely to contribute to their cause»
«Since activists bring their own agenda to the table, and since agendas and science don’t mix, environmentalists need to keep their distance from scientific endeavors.
«Data cannot be considered scientifically reputable if it has been collected and analyzed by activists. Scientific conclusions – especially those involving judgment calls – cannot be trusted if activists have played a role.» (side 10 og 11).
La oss se nærmere på disse påstandene fra Donna Laframboise.
Miljøvernorganisasjonene driver en komplett legitim politisk og lobbyistisk aktivitet. Både WWF og Greenpeace er non-profitt organisajoner som lever på gaver og støttemedlemmer, og har en transparent økonomi. Det er ikke noe mål i seg selv for disse organisasjonene å få mer penger, men det er klart at de er avhengig av økonomiske støtte for å drive sin aktivisme og lønne sine ansatte. Det er også klart at dess mer det er alminnelig kjent at vi står overfor alvorlige miljøtrussler, dess lettere kan pengebidragene komme. Men disse organisasjonene ønsker selvølgelig IKKE at miljøproblemene skal være så store som mulig – tvertimot, det er miljøproblemer de er bekymret over.
Jeg er enig med Donna Laframboise i at vitenskap og aktivisme må holdes adskilt. Men det er ikke det samme som at det er uakseptabelt at en og samme person både engasjerer seg i en sak (er aktivist) og driver med vitenskap. Men det krever naturlig nok integritet å ikke la sitt engasjement virke inn på den vitenskapelige prosessen med datainnsamling, analyser og utarbeidelse av konklusjoner. Rett nok er det alminnelig kjent at verdier og grunnholdninger ubevisst kan innvirke på arbeidet. Blant annet derfor er det ved publikasjon av vitensakpelige artikler innført et system med fagfelle-vurdering. Andre personer innen faget (ofte holdt anonyme for forfatteren) foretar en kritisk vurdering av det vitenskapelige arbeidet før publisering. Systemet er ikke vanntett, men det er en terskel for å sikre mot mekanismen der en person med utgangspunkt i sine verdier og holdninger ikke er tilstrekkelig objektiv og kritisk overfor sitt eget arbeid. Men den virkelige testen for et vitenskapelig arbeid kommer etter publisering, når mange fagfolk, gjerne også fra andre forskningfelt, begynner å stille kritiske spørsmål ved det publiserte arbeidet. Da blir det vanskeligere å komme unna med lettvinte konklusjoner eller ønsketekning. Et annet poeng er at den som har et engasjement innen en sak og er forsker gjerne vil anstrenge seg for ikke å la sitt verdisyn innvirke på arbeidet, det handler om vedkommende sin integritet, som de ofte setter svært høyt. På bakgrunn av dette aksepterer jeg ikke Laframboise sin påstand om at aktivister skal holde avstand til forskning, men jeg aksepterer et krav om at de må være bevisst sine forskjellige roller og at det må være mekanismer tilstede for å hindre at forskning blir preget av personens bias. Hva gjelder IPCC, så har oganisasjonen regler for å ivareta dette hensynet.
Det er en annen grunn til at DL sitt premiss langt på vei er uakseptabelt. Det er få og ingen mennesker som ikke har bias, eller verdier og holdninger av noe slag. Og ikke ha noen verdier er en verdi i seg selv. Å stille som premiss at personer som har verdier og holdninger som de aktivt arbeider for å få gjennomslag for ikke skal drive med forskning, vil ekskludere ikke så rent få samfunnsengasjerte mennesker fra å drive med vitenskapelig arbeid.
La oss ta to eksempler. Richard Ally er en kjent klimaforsker som også har vært IPCC forfatter. I følge sin egen bok, Earth, The Operators Manual, er han medlem av det republikanske partiet i USA. Det samme gjelder så vidt jeg vet også Michal E. Mann, en annen kjent klimaforsker og IPCC forfatter. Vil det at de er medlem av det republikanske partiet i USA, og derfor (må vi anta) har bestemte politiske verdier som de ønsker å støtte og utbre (i det minste en mild form for aktivisme), gjøre dem uegnet som IPCC forfattere? I så fall vil et slikt kritere ekskludere ikke så rent få av dem som er forfattere i FN sitt klimapanel. Det vil i bunn og grunn ekskludere et hvert samfunnsengasjert menneske.
Stiller vi samme krav til andre forskere? Hvis det er kritikkverdig av en klimaforsker å advare mot co2 utslipp og i forlengelsen av det engasjere seg i en miljøorganisasjon – er det da kritikkverdig av en lungelege å advare mot røyking og engasjere seg i en kreftforening? Jeg har en bekjent som forsker på trafikksikkerhet, det kan tyde på at vedkommende er tilhenger av trafikksikkerhet. En slik holdning er et bias, men gjør det personen uegnet hva gjelder trafikksikkerhetsforskning?
IPCC sin oppgaver er ikke å drive med grunnforskning, men å sammenfatte mengden av internasjonal forskning om klima og klimaendringer og oppsummere hva som er rimelige og rasjonelle tolkninger av denne forskningen. I den sammenhengen har Donna Laframboise et poeng – når en gruppe skal gå sammen om å tolke store mengder informasjon er det mulig at personer som har bias lett vil kunne lande mange tolkninger i tråd med sitt grunnsyn. Derfor er det viktig at gruppen som skal stå for tolking av materialet representerer et bredt spekter av holdninger og grunnsyn. Det ville vært bekymringsfullt hvis alle eller en overvekt av IPCC forfatterne hadde et nært bånd til miljøvernorganisasjoner. Men DL sin egen dokumentasjon rundt dette forholdet skurrer. I kapittel 6 viser hun til 7 forskere hun mener har bånd til Greenpeace eller WWF. Det er syv blant 620 forfattere (WG1, AR4 2007) – det utgjør en svært liten andel og neppe nok til å lage en groupthink av hele panelet. Når dertil panelets arbeid skal til ekstern vurdering av eksperter, myndigheter osv, vil en overvekt av bias til den ene eller andre siden lett kunne avdekkes.
I tillegg til det som er nevnt overfor et IPCC i sine retningslinjer for valg av forfattere pålagt å sikre at forfatterene representerer «the range of scientific, technical and socio-economic views and expertise;» (punkt 4.3.2). En slik bestemmelse skal sikre at panelet består av en vel balansert gruppe slik at bias skal jevne hverandre ut, men innebærer også at man nettopp skal velge forskere med bestemte holdninger eller verdier.
«Conflict of interest policies in scientific assessment bodies typically make a distinction between “conflict of interest” and “bias,” which refers to a point of view or perspective that is strongly held regarding a particular issue or set of issues. In the case of author and review teams, bias can and should be managed through the selection of a balance of perspectives.» Punkt 12, IPCC Conflict of Interest Policy.
Fra samme punkt: «In contrast, conflict of interest exists where an individual could secure a direct and material gain through outcomes in an IPCC product. Holding a view that one believes to be correct, but that one does not stand to gain from personally is not a conflict of interest.» (Min utheving)
Dette betyr at en forsker som får bonus, lønnstillegg, forskningsbidrag eller lignende fra en miljøvernorganisasjon hvis IPCC lander på en bestemt konklusjon klart ville vært inhabil. (Og begge parter ville vært fullstendig uten integritet). Men Donna Laframboise sin spekulasjon om at konklusjoner fra IPCC potensielt kan gi større tilslutning til miljøvernorganisasjoner og derved føre til berikelse for IPCC-forfattere er temmelig søkt. En slik økt tilslutning kan inntreffe, men det er ikke sikkert. Vi skal heller ikke ta for gitt at miljøvernorganisasjonene vil ofre sin integritet (eller IPCC forfatterne) ved å opptre på en slik måte.
I sitt blogginnlegg kritiserer Donna Laframboise lederen av IPCC, Rajendra Pachauri, for at han har tatt imot en miljøvernpris. Hennes blogginnlegg er rett og slett for dumt. For det første så følger det som en høyst ufrivillig implikasjon av å sammenfatte kunnskap om menneskeskapte klimaendringer å oppdage at menneskeheten har et betydelig miljøproblem. Som representant for IPCC (som har avdekket miljøproblemet) blir Rajendra Pachauri miljøaktivist enten han vil eller ikke. Pachauri kan være en varm tilhenger av atomkraft, oljesandutvinning, åpen gruvedrift og ingen restriksjoner på å dumpe giftstoffer i havet, uten at det forandrer grunnleggende fysikk. Hvis forskning avdekker at økende co2-utslipp kan gjøre kloden varmere, og at det i neste omgang kan redusere sjøisdekke i Arktis om sommeren, noe som i sin tur kan redusere bestanden av isbjørn som trenger sjøis-miljøet for å leve, så er det sannsynligheter som kan inntreffe fullstendig uavhengig av hva Pachauri mener om noe som helst og hvilke priser han velger å motta.
For det andre, det er ikke Pachauri som skriver noen av rapportene til IPCC selv. Uansett hvor mange miljøpriser han mottar til seg selv, eller på vegne av IPCC så er han trolig en av dem som har minst innflytelse over hvilken konklusjoner som blir trukket av IPCC i deres vurderinger og sammenfatning av klimaforskning. Så om han tar i mot miljøvernpriser, så påvirker ikke det IPCC sine konklusjoner. Og omvendt så kan Pachauri i liten grad hjelp for at de konklusjonene som IPCC faktisk trekker og det budskap som ligger i disse slutningene av andre aktører oppfattes som inspirerende i deres miljøvernengasjement.
«Yep. The head of one of the most important and influential scientific organizations in the world sees nothing improper about being applauded and admired for his green crusade.»
Det er ingen grunn til at vi eller Pachauri skal se noe «improper» ved å ta i mot en pris for «grønt korstog», så lenge det ikke er knyttet betingelser til prisen. Forskere over hele verden samler inn data om jordens klimasystem, analyserer disse, trekker konklusjoner og publiserer sine arbeid i vitenskapelige tidsskrift. Med 5-6 års mellomrom blir denne kunnskapen sammenfattet av IPCC. Den sammenfattende kunnskapen tegner et alvorlig bilde og må inspirere til innsats langt utover miljøvernorganisasjoner. At Donna Laframboise ikke liker budskapet som Rajendra Pachauri er med å bære fram er dessverre ikke bare hennes problem. Så lenge hun er en talskvinne og aktivist for markedsliberalistisk begrunnet benekting av fakta er det et problem for oss alle og aller mest våre barnebarn og oldebarn.
sludderdetektor 